Martha

Vår reiseleder, Birgit Andresen, kjente Martha godt. Med hennes tillatelse gjengir jeg her hennes brev til Martha etter hennes død.

Martha Shikongo
 
Du er borte, og det er rart. Du har alltid vært der for meg de siste åtte årene. Vi har alltid møttes, enten jeg har kommet innom deg på Oshivelo, eller du har kommet til Tsumeb når jeg har vært der. Vi skrev ikke mye til hverandre, ikke ringte vi ofte heller, men kontakten var der umiddelbart hver gang vi traff hverandre, og det gjorde vi heldigvis opptil flere ganger i året. Tror kanskje det ikke helt har gått opp for meg at jeg faktisk ikke skal høre stemmen, for ikke å si latteren din, humoren og humøret, som jeg aldri skal glemme. Ditt livsmot og livsvilje, ditt aldri sviktende engasjement for å hjelpe andre til tross for at du sjøl godt kunne ha trengt en trøstende arm, ei skulder å gråte ved når du følte deg elendig. For du gjorde det, du følte deg elendig i blant; men som du sa en gang jeg spurte hvor du tok styrken fra: ”Jeg har valget mellom å le eller gråte. Hva hjelper det å gråte?” Den holdningen gjorde at det alltid var godt og lett å være sammen med deg; det var ikke mye sutring over egen smerte der i gården. Du hadde autoritet blandet med klokskap og livserfaring som fikk folk til å lytte til deg. Jeg er overbevist om at du har ført noe av styrken din videre til barn og barnebarn, og at det de gjør framover vil være preget av deg og din sterke og milde personlighet.
Jeg har så mange minner som er knyttet til deg, og noen av de sterkeste har å gjøre med det gamle ekteparet vi traff den aller første gangen du tok meg med rundt i blikkskur-landsbyen på Oshivelo i 1997. Et gammelt san-par, små, tynne, skrukkete og tannløse. Hun var blind, og jeg skal aldri glemme hvordan de begge lyste opp i strålende, vakre smil da du kom og snakket til dem på deres språk. Jeg vet til dags dato ikke hva de het, og det spiller ingen rolle heller. De satt ved siden av hverandre i skyggen med ryggen mot bølgeblikkveggen på huset sitt. På spørsmål om hva de kunne ha lyst på, var svaret en kopp te.

Møtet med de to ble begynnelsen på en rekke besøk hver gang jeg kom på besøk deg på Oshivelo. Hver gang var vi innom lagerbutikken til Punyo og handlet inn te, suppeposer, mjøl, sukker og annet som kunne komme godt med. Ikke bare for de gamle, skjønte jeg etter hvert, men for ”familien” som bodde under skyggen av det samme treet. Vi kunne ikke snakke sammen, og de få gangene jeg besøkte dem uten at du var med, satt jeg bare og strøk henne på armen og snakket norsk. Det var nok for henne å høre stemmen min og kjenne og lukte på det jeg hadde med. Et hjerteskjærende minne var da du fortalte meg at den gamle mannen hadde kommet hjem til deg og lurt på om jeg kom tilbake snart. De var så sultne.

Jeg tenkte at det kanskje kunne være godt for dem å bo på gamlehjemmet i Tsumeb de siste leveåra. Pensjonen deres kunne betale for dem der. Jo, det ville de gjerne, sa de, men først ville de tilbake til farmen de hadde jobbet på det meste av livet og hilse en siste gang på venner og familie der. De fikk plass på gamlehjemmet i Tsumeb, men kom aldri så langt. De fortalte meg ikke grunnen, men jeg forsto det var mest av hensyn til resten av flokken under treet. Hva skulle de leve av hvis de to gamle dro av sted med pensjonspengene?

Nå er de døde, begge to. Hun først, han like etter. De ble mine venner og, takket være deg. Jeg har aldri vært der etter at de ble borte, men siden ”huset” deres ligger så nær veien, ser jeg bort dit hver gang jeg passerer – og minnes. Alt kommer så sterkt tilbake til meg nå som ikke du heller er her lenger.

Et annet minne er den gangen det satt en mann hjemme hos deg og ventet på at jeg skulle komme. Han ønsket hjelp til å starte et fotballag for gutta som hadde droppet ut av skolen, var arbeidsledige og ikke hadde noe fornuftig å ta seg til. ”Ghetto United” skulle laget hete. Det ble etter hvert både baller, drakter og sko fra Elverum, men så startet problemene: laget ble splittet, ”The Heartbreakers” oppsto og sinnene var i kok. Her måtte runder med mekling til. Jeg talte og du oversatte. For et show! Noe av problemet viste seg å være å fordele godene etter hvert som de kom med kurérer fra Norge. Ett av lagene tok alle draktene, det andre skoene osv. Nye meklingsrunder, kamper for den fotballkyndige ”mor” fra Elverum pluss ansvarsfordeling mellom lagene mht utstyr. Ifølge en av gutta er de nå venner og vel forlikte.

Du husker vi snakket om at vi måtte få SCORE involvert i å trene lagene og ikke minst trenerne. Og så artig det var at et lag fra Oshivelo ble historiens første lag fra Namibia til Norway Cup i 2005! At de var ei uke i Elverum før det braket løs i Oslo, måtte vi jo få til, men at de vant alle innledende rundene før cupen, var mer enn en kunne forvente av gutter som aldri før hadde spilt med sko på beina, enn si på gressbane.

Og ikke bare har SCORE sørget for trener og deltakelse ved NC; nå har SCORE/NIF for første gang en idrettslærer plassert i Oshivelo for et helt år, og hun bor hjemme hos deg. Dessverre rakk du ikke å bli særlig kjent med Line. Kort etter at hun hadde installert seg i egen hytte hjemme hos deg, dro hun til Sør-Afrika på kurs, og hun kom tilbake samme dagen som du døde. Likevel, Martha, noe av det vi arbeidet for er blitt virkelighet og vil forhåpentligvis bety noe for mange barn og unge på Oshivelo.

Åh, vi har så mye å snakke om, så mye å minnes, jeg kan ikke skjønne at du ikke er der når jeg kommer tilbake. Vi har så mye ugjort, du og jeg. Det er enda mye vi kunne ha utrettet i Oshivelo, og kanskje jeg kan følge opp – i vår felles ånd?

Maria og de andre tradisjonelle danserne? Aldri skal jeg glemme da de første gang opptrådte for Inger og meg i over tre timer, og vi hørte rytmene fra treinstrumentene deres fra landsbyen resten av natta. Det var en sterk opplevelse; takk for at du og Liz Bente organiserte det, sjøl om det ble bråk med den sjøloppnevnte ”chiefen” etterpå! Tror de hadde glede av å komme til Windhoek og opptre på UN Plaza i forbindelse med 25års jubileet vårt. Jeg håper jeg fortsatt kan engasjere dem til å opptre slik at de kan tjene en slant når det kommer nordmenn til Oshivelo. Nahas, vår felles venn statsministeren, husker deg godt fra den dagen. Og jeg husker dere satt og pratet sammen mens gruppa fra Oshivelo opptrådte.

Enda flere minner? Jo, det må bli da vi fortsatte å feire Namibiaforeningens 25 års jubileum, du var til stede på festen om kvelden i godt lag med over 100 andre. Jeg var toastmaster, du fylte 50, vi feiret det og. Vi danset, og du var med. Jeg ville ikke, kunne ikke tenke meg at du hadde så kort tid igjen å leve da, det var så fint at vi kunne være sammen også den kvelden.

Enn da du og Frankie Fredericks ”konkurrerte” om pengene på ”fundraising”-kvelden på FNCC! Jeg var dessverre ikke der, men husker veldig godt din levende framstilling av hvordan han bare ga seg over etter at du hadde sagt det du hadde på hjertet. Namibias store løperhelt sa til forsamlingen at alle pengene som kom inn den kvelden, skulle gå til ditt prosjekt, de kunne bare glemme han og hans prosjekt denne gangen; og du kunne dra hjem med over N$ 35.000 for å starte informasjonskontoret ditt om HIV/AIDS.

Det var etter hvert mange sykdommer som herjet med kroppen din. Det var nesten ikke til å tro da jeg fikk vite at du også var hiv-positiv. Ikke bare du, men Tate, mannen din og. Isteden for å bli bitter, redd eller legge skylda på noen, bestemte du deg raskt for å være åpen om hysj-hysj-sykdommen, gikk inn i et samarbeid med organisasjonen Irongo Eparu og hadde offisiell åpning av informasjons – ”kontoret” ditt under et tre på hjemstedet. Deretter brukte du all din kløkt, dine talegaver og kunnskaper som sykepleier til å informere om HIV/AIDS enten det var ansikt til ansikt med enkeltmennesker, på workshops eller i kirka på søndager etter at presten hadde sagt sitt.

Husker du for omtrent et år sia da jeg kom for å besøke deg sammen med ledere fra SCORE og NIF, og vi fant deg og noen flere av dine medsøstre innelåst bak et høyt gittergjerde rundt huset der dere holdt workshop?! Vi strakte hendene gjennom gitteret for å kunne hilse; en nokså bisarr og ganske grotesk situasjon idet sola var i ferd med å gå ned. Latteren og galgenhumoren din gjorde til og med det møtet til en fornøyelse. Som alltid gjorde du et uutslettelig inntrykk på dem som traff deg for første gang, og jeg vil tro det møtet var sterkt medvirkende til at de i år plasserte idrettslæreren Line på Oshivelo.

Du rakk å bli oldemor også. Unge Mercia fortalte meg at hun skulle tilbake til skolen på nyåret for det hadde du sagt at hun måtte for lille Nadines skyld. At Shaninga er gravid igjen, fikk du aldri vite, men du kan hvile i trygg visshet om at hun har en god, snill og omsorgsfull ektemann. Annett vil vokse med oppgaven du har pålagt henne, det føler jeg meg sikker på. Hun vil videreføre informasjonsarbeidet og få støtte av Irongo Eparu.

Innsamlingsaksjonen i Elverum har gått over all forventning og har innbrakt over 65.000 kroner til bygging og drift av informasjonskontoret på Oshivelo. Heldigvis fikk du vite det, og du ønsket inderlig å få leve lenge nok til å se bygget ferdig og tatt i bruk. Det fikk du dessverre ikke. Men det vil stå der som et minnesmerke over din innsats, og dit vil mennesker komme og søke råd, hjelp og trøst.

Det er også godt å tenke på at vi fikk en del tid sammen den siste tida du levde. Da vi møttes i Tsumeb mens jeg var der med familien min, og jeg så at du var svak, måtte hjelpes inn i bilen, måtte hvile (så uvant, siden du var den som pleide å holde det gående med samtaler til langt på kveld) og ikke deltok i samtalene på like engasjert måte som tidligere. Jeg er takknemlig for tida vi fikk sammen i Tsumeb, da du overnattet sammen med oss og vi reiste sammen til Oshivelo dagen etter. Jeg frydet meg over måten Trude og Terje fant tonen med dine barn, hvordan ungene lekte med kattene og fant seg til rette hjemme hos deg, mens du satt tausere enn vanlig i skyggen under stråtaket. Riktignok så jeg at du var sliten, men ville vel ikke ta inn over meg at du hadde så kort tid igjen å leve.

Så kom telefonen mandag kveld litt over ei uke senere da du fortalte at du var tilbake på sykehuset og sa du trodde du ville bli der et par dager. Jeg klarte fremdeles ikke å tro at det var siste gangen vi skulle snakke sammen. Vi hadde jo så ofte hatt slike samtaler, og du kom deg alltid på bena igjen. Tirsdag ringte Annet og sa hun trodde det nærmet seg slutten. Jeg var i Swakopmund og kunne ikke gjøre stort, bare være der for henne på telefonen. Onsdag, tidlig morgen, ringte hun igjen og fortalte at du døde rett før midnatt. Det var nesten ikke til å tro, sterke, seige, utrettelige du som betydde så mye for familien din, for meg og mange andre.

Vi trodde begravelsen ville bli allerede kommende lørdag, som ville være vanlig i Namibia. Men nei, din begravelse skulle planlegges ordentlig og kunne ikke finne sted før lørdagen etter, dvs. halvannen uke etter at du døde. Dessuten skulle den være i Oshivelo, helt i din ånd. Det var der du hørte hjemme, og slik hadde du ønsket det. Og ikke bare det, alt skulle foregå hjemme hos deg helt til kista skulle i jorda.

Marianne og jeg kjørte fra Windhoek og kom fram ved sjutida fredag kveld. Da var homesteaden din fylt med folk, kista sto under stråtaket midt på plassen, bålet lyste opp i kveldsmørket, en ledet an i bønnen, grupper stod rundt kista di og sang lavmælt, månen var nesten full og stjernene lyste overdådig på himmelen. Kistelokket ble åpnet over ansiktet ditt, og der lå du, midt i blant oss, taus, men nærværende for oss som var kommet for å være sammen med deg den siste biten av veien. Så verdig det var, så vakkert og beroligende, så naturlig og inkluderende. Innimellom bønn og sang snakket folk stille med hverandre, mat og drikke ble servert, enkeltvis gikk vi bort til deg, så på deg og ga deg tause hilsener.

Ut på natta fikk behovet for litt søvn oss til å finne soveposene og slå oss ned i en krok bak et av strågjerdene som danner vegger mellom hyttene. Der lå vi, Marianne og jeg, tett inntil hverandre, så opp i stjernehimmelen, hørte på lydene fra bønnen og sangen noen meter unna og prøvde å sove. Hundeglam og popmusikk fra nabolaget blandet seg med de andre lydene, litt kjølig ble det etter hvert, og søvnen ble avbrutt av tanker, sirisser og lyder fra de våkende.

Jeg måtte smile der jeg lå. Du hadde av og til ertet meg med at jeg aldri overnattet hjemme hos deg, at jeg kanskje ville savne dusj og andre bekvemmeligheter. Du skulle bare ha visst. Her lå jeg endelig, bare noen meter fra deg, og du ante ingenting om at jeg lå der så nær deg. I ettertid kan jeg tenke at det er synd jeg ikke gjorde det før, men hva betyr vel det nå. Det kan gjerne skje igjen.

Seremonien dagen etter skulle ta til kl 8, var det sagt. Men noen hadde våket i mange dager, andre hele den siste natta, så det tok sin tid før alle var klare til den siste avskjeden. Noen gikk, andre kom til, og etter hvert tok seremonien til, mye på samme måten som kvelden før, og kista stod der under stråtaket som før – fortsatt med lokket åpent med ditt rolige, vakre, sovende ansikt som midtpunkt for sang og minneord. En siste hilsen fra deg, diktert to timer før du døde, ble lest opp på tre språk både fredag kveld og lørdag morgen; og blant flere andre navngitte personer, ble også noen av oss, dine norske venner, nevnt ved navn. Hvilken ære det var.

Det ble ikke gjort noen hemmelighet av at du døde av aids. Tvert imot. En hel busslast med unge, hivpositive ungdommer var kommet fra Windhoek for å delta i begravelsen. Alle bar gule t-skjorter som klart tilkjennega deres tilstand, og de ga på forskjellig vis uttrykk for hva du hadde betydd for dem. Det var sterke vitnesbyrd. Mange talte om ditt mot og ditt uslitelige arbeid for å hjelpe og veilede andre mennesker, og du ble behørig minnet som det enestående mennesket du var.

For meg var det en helt spesiell opplevelse å stå der foran deg og holde tale mens jeg så ned på ansiktet ditt. Hadde vel knapt trodd jeg skulle greie det, men det å ha vært tilstede kvelden og natta før, sett at du lå der så fredelig og fin, ga meg styrke og gjorde det hele naturlig og godt.

Så fulgte vi deg til gravstedet. Da kista ble senket, var den dekket av røde roser og ei gul t-skjorte med påskrifta HIV-positiv. Ingen skulle være i tvil, det var budskapet. Alle paraderte foran grava og kastet ei neve jord på kista, – på den måten deltok vi til siste slutt. Som et endelig farvel satte vi kranser og kunstige blomster i friske farger på toppen av grava. Syns- og sanseinntrykkene fra dette døgnet vil følge meg alltid.

Dette er mine tanker til deg, Martha. Jeg slutter nå, men det kan godt hende jeg tar opp igjen dette brevet og fortsetter å kommunisere med deg senere. Du har lært meg så mye, jeg verdsetter høyt dine egenskaper og din klokskap. Måtte jeg ha fått noe av din styrke.