Vi har vært i Australia to ganger før, sist i 2000. Men dette landet har så mye å by på, så vi måtte bare ta en tur til.
Vi kontaktet Australiatur og satte opp våre ønsker. Og etter noe diskusjon kom vi frem til en 14 dagers tur fra Cairns til Sydney, en snau ukes opphold i Sydney for egen regning til å besøke slekt der, og så en 6 dagers tur på Tasmania, totalt 4 uker.
Turen ble bestilt og vi ordnet flybilletter selv. Til og fra Australia fikk vi ordnet Business Class på KLM basert på poeng jeg hadde opparbeidet fra mine jobbreiser. Det er utrolig bra å kunne reise business på så lange reiser. Lokale flybilletter ordnet vi også over nettet, da dette var lettere og sannsynlig billigere enn via Australiatur, og så fikk jeg noen reiser på poeng der også.
Så kom beskjeden: Bussturen fra Cairns til Sydney var avlyst pga for få deltakere. Ettersom flybilletter var bestilt kunne vi ikke endre til andre datoer, men Australiatur kom opp med et alternativ der de satte sammen mange ulike mindre turer over omtrent samme strekningen og samme tidsperiode, og faktisk litt billigere. Når vi ser på dette i ettertid tror jeg vi opplevde mer på denne måten enn bare en busstur. Så tusen takk til agenten.
Mandag 10. oktober
8+9 Oktober reiste vi fra Torp Sandefjord til Amsterdam, videre til Kuala Lumpur, og så til Sydney. Etter en slik lang reise var det godt å komme på et flyplasshotell i Sydney og komme seg i en skikkelig seng. Vi fryktet vi ikke ville få sove pga tidsforskjellen, men sove fikk vi. Trøtte var vi og søvn ble det, om enn litt urolig i perioder.
Da klokka ringte kl. 7 var vi opplagte og uthvilte, tror vi. Etter en lett frokost på hotellet dro vi ut til flyplassen der Quantas tok oss opp til Cairns på ca. 2 timer. På denne flyturen var vi helt bakerst i flyet, ingen Business Class lenger, men det er ok på kortere flyturer.
Dagens overraskelse: En times tidsforskjell mellom Cairns og Sydney pga sommertid i denne delstaten. Så nå er vi 8 timer tidsforskjell i forhold til hjemme. Det gjelder å passe på. Vi skal jo ha oppmøte i morgen for sightseeing.
Vi ble hentet som avtalt på flyplassen og transportert til hotellet Sebel Cairns som viste seg å være et flott hotell, og rommet vårt hadde balkong! Ved å melde meg inn i hotellklubben (gratis) fikk vi drikkevann og gratis internett. Det siste er deilig, for vi har både Tønsbergs Blad og Aftenposten som e-avis mens vi reiser, og det fungerer kjempebra. I tillegg har jeg vært og ordnet meg lokalt sim-kort til min iPad m 3GB datatrafikk på en måned, så da har jeg internett overalt. Det er bra for bloggskriving og for mail. Vi har intet fast program i dag, vi skal bare å ta det rolig, holde oss våkne og være klar for utflukt i morgen. Været er varmt og det er klamt, så man svetter fort om man går gatelangs. I tillegg har kona ordnet seg solhatt for turen, det er en nødvendighet her hvor sola er sterk. Jeg har en sommerhatt med bred brem fra tidligere turer.
På kvelden ble det å spasere Esplanada’en, som er noe a la brygga i Tønsberg, bare mye større med masse ulike restauranter. Vi testet australsk lammekjøtt og biff, meget bra. Og så gikk vi gjennom «Midnight Market», et område med mange salgsboder der det tilbys alt mulig til turister inklusiv massasje. Nå gjenstår det bare å pakke liten svipptursekk for i morgen, og så forhåpentligvis sove en god natts søvn uforstyrret av tidsforskjellen.
Tirsdag 11. oktober
Tidlig opp og frokost før vi ble hentet kl. 07:20. Så bar det til jernbanestasjonen for Kuranda Scenic Railway. Dette er en jernbanestrekning som går bratt opp i fjellet og som ble laget i 1891 i gullrush tida. Vi fikk historien om hardt arbeid av ulike immigranter og mange som døde som følge av ulykker, sykdom og slangebitt!
Etter togturen gikk vi gjennom Kuranda Village der det var masse turistsjapper og tok så bussen til Rain Forest Station. Der var det ulike aktiviteter, som en tur i dyrehagen med klapping og mating av kenguruer, masse fine dyr å se på, og så lunsj med grillmat. Etter det dro vi inn i regnskogen med Army Duck (amfibiekjøretøy fra annen verdenskrig) der vi lærte masse om regnskogens ulike arter av planter og dyr.
Neste post var tradisjonsdans men aboriginale dansere. Deretter fikk vi prøve å kaste boomerang, og vi fikk demonstrert spydkasting og hvordan å spille på digeridoo. Veldig bra opplegg.
Som rosinen i pølsa tok vi en gondolbane som gikk høyt over regnskogen tilbake ned til sivilisasjonen.
Onsdag 12. oktober
Vi ble hentet på hotellet av en hyggelig Hamish i en Toyota 4×4 terreng-stasjonsvogn. Vi er de eneste gjestene, så dette er ikke en buss med mange personer slik vi trodde. Personlig service og oppvartning med andre ord. Herlig.
Turen gikk nordover forbi Smithfield gjennom sukkerplantasjer. Guiden fortalt at området er ofte oversvømt i regntiden, og han har opplevd at veibanen var stengt pga en krokodille i veien! Å dyrke sukker er en hovednæring her. Flere steder var vi innom eller så utover fantastiske sandstrender som strekker seg hele kysten nordover. Ett sted hadde en havørn bygget rede på en mast for kraftlinjer, så nå hadde de modifisert stolpen slik at ørneredet ble hevet over de elektriske linjene.
Siste større siviliserte sted før regnskogen var Port Douglas, så ble det mer og mer ødemark. Vi hadde en liten kafferast ved en meget lokal bar med bølgeblikktak. Der er det sikker liv på fredagskvelder. Guiden fortalte han hadde stoppet der en søndag morgen og da var lokalet fullt av folk som drakk i bakrus og som var sløve på dop. Et annet sted var det en eiendom som her Gonnado. Det var en som alltid skulle gjøre noe men som aldri fikk gjort det. Derav uttrykket Gunner her i Australia, det er en som skal ha gjort mye men som gjør lite, ikke en som skyter slik vi tror.
Vi tok en kabelferge over elven og vips var vi inne i tykk regnskog, Daintree Rain Forest. Det ble noen timers biltur på gode asfalterte veier, men også på veldig dårlige grusveier. Vi passerte steder som Alexander Range og Cape Tribulation. Vi kjørte Bloomfield Track gjennom et par elver men vannstanden var ikke høy nå, men i regntiden (jan-feb-mars) er det flom og over 2 meter høyere vannstand. Ettersom dette er elver nær sjøen kan det være farlige saltvannskrokodiller i elvene, så vassing og bading frarådes.
Vi hadde en stopp på en fantastisk sandstrand der en håndfull folk koste seg. Der var det varselskilt mot brennmaneter, og det lå eddikflasker utplassert på strategiske steder i tilfelle man ble brent. Disse manetene har 3 m lange tråder og de bor i elvemunningen, men de skylles ut i havet i regnvær. Havet var blått nå, men i regntiden blir det grått pga alt elvevannet. Derfor sier Australierne «Blue day today, mate» eller «Grey day today, mate» her omkring.
Vi stoppet flere steder og lærte om regnskogens unike biologi. På 1 kvadratmeter finnes ca. 150 arter, men det er delvis pga alle vekster i ulike høyder. Omtrent 80 % av insekter, dyr og fugler finnes i det 30 % øverste laget av skogen. Blant annet så vi et stort tre som hadde blitt omslynget av lianer ovenfra og vokst nedover, og det hadde til slutt kvelt det indre treet, men levde nå som et ytre skall. Det var ca. 600 år gammelt ifølge guiden noen trær er over 1000 år, men de fleste er 50 til 500 år og vokser veldig sakte, ca. 1 cm i året. Andre er hurtigvoksende, så her er litt av hvert. Det er ulike typer bregner her. Kongebregnen er liten og har overlevd fra dinosaurtiden, og så er det to typer til, en med tykk stamme og en med tynn stamme, disse er bare 600 og 100 år gamle arter.
Ved en stopp ved en elv så vi et tre med veldig giftige frukter som det nå forskes på mht kreftbehandling. Et annet tre hadde saft som tøt ut av barken som også var giftig. Dette er treenes forsvarsmekanisme mot insekter som spiser seg inn i trestammen. Ved Wujal Wujal så vi den mektige Bloomfield Falls (foss), men som sagt lite vannføring på denne tiden.
Vi var også innom en landsby for aboriginaler. Der var det ryddig og ordentlig, men det hadde ikke alltid vært slik før sa guiden: de hadde gått fra rot og fattigdom til ordnede forhold og velstand. De hadde sykestue og artistsenter og skole for de 200 innbyggerne. I dette område har de innfødte vært beskyttet av regnskog og liten innvandring, så her er de godt integrert og samarbeidet er bra med de som er kommet til over årene.
Til slutt, etter mange timers skumping på dårlige veier, mye støv, og lærerike stopp, kom vi frem til Mungumbi Lodge ved Black Mountain. Det var ca. 10 hytter rundt en liten grønn plen, en koselig stor hund ved navn Maggie, et lite men deilig svømmebasseng, og et hovedhus som minnet om det man ser i cowboyfilmer med restaurant på en balkong, og forsyn deg selv bar. Vi er alene her første natten, uten mobiltelefon-dekning eller internett. Flott! Hyttene er bygd opp fra bakken slik mange hus her i området også er. De står på stylter og har en etasje eller mindre fritt rom under. Dette er for å kjøle husene fikk vi vite, og det har ingenting med flom eller dyr eller slanger å gjøre.
Dagen ble avsluttet med en tur i bassenget, en øl ved bassengkanten, og en deilig middag.
Torsdag 13. oktober
En rar natt i hytta til Mungumby Lodge her i regnskogen. Først var det bråk med noe som falt eller ble kastet ned på blikktaket, og flere dunk i veggen. Sannsynligvis var det fugler eller rotter i trær som spiste frukt, eller fugler på taket. Rasling i de store menger tørt løv rundt hytta var antakelig ville kalkuner som roter i løvet etter mat. Men vi sovnet og våknet til sterk og herlig fuglekvitter. Frokosten ble inntatt på balkongen der restauranten og baren er, og så var vi klare for dagstur med Hamish. 26 mil i dag i motsetning til 30 i går, og igjen delvis på gode asfalterte veier, eller på gode og dårlige grusveier, og noen skikkelige dårlige skogstier der 4×4 driften kom til sin rett. Dette er gullruten til Palmer Goldfields.
Vi har ikke vært i regnskog i dag, men kjørt store sletter med helt annen vegetasjon. Mange trær har kastet bladene for å unngå uttørking, men de får nye når regnet kommer. Det er også mengder med termitt-tuer på jordene, både av katedral-typen (smale tynne som står nord-sør), og de mer karakteristiske runde stolpene, ofte røde i fargen. Noen steder stod termitt-tuene så tett på jordene at det så ut som en kirkegård. Vi kjørte gjennom Lakeland og Laura. Første store stopp var ved en åsrygg der vi klatret opp bratte stier i heten og kom til flere flotte aboriginal-malerier på steinvegger i fjellet (såkalt rock art ved Split Rock). Det er hovedsakelig historiefortellinger med ånder og dyrefigurer og mennesker, skilpadder, flaggermus, og monster-kenguruer med folk og dyr i magen. Det har visst levd slike monsterkenguruer her lenge før man har tidfestet aboriginalene, men det er nylig gjort funn av skjeletter som kan vise at emigrasjonen fra Afrika startet mye tidligere enn først antatt. Monster-kenguruen var 70.000 år siden, mens aboriginaler tidfestes til 40.000 år siden.
Åkrene vi kjørte langs var brunsvidde av tørken, men det var mange kuer ute, og de ble matet av bøndene nå som det er tørt. Det blir veldig fort grønt når det kommer regn. Ellers så vi plantasjer med bananer og pasjonsfrukt, og mange ville mangotrær med masse halvmoden frukt. Mange steder er det massiv treplanting, blant annet av teak og sandeltre.
Det triste var alle små kenguruer som lå som roadkill på veien. Men disse er det langt flere av nå enn før pga gress som bøndene gror. Egentlig heter de små wallabies, og de mellomstore kalles wallarou, mens bare de store er kenguru, men slike er det ikke i dette området.
Vi har vært på et kultursenter for aboriginaler, og vi har sett landsbyer der de bor, og får høre at her er de godt integrert. Vi så også flere biler med aboriginale og sydahavsøy-ungdommer som er fotballspillere (Australian Fotball League AFL), og som reiser rundt for å spre glede og engasjement for sport slik at unge oppdager muligheter for utvikling. Ett godt tiltak som er bra sponset og har gode resultater.
Vi hadde enkel men god lunsj under mangotrær og har observert mange flotte fugler, både der og langs veiene ellers. Blant annet stoppet vi ved en liten innsjø som var full av flotte fugler, blant annet hvite og sorte skjære-gjess (magpie geese). Der var det også masse wallabier som svømte og vasset og spiste gresset som vokste i vannet. Vi har også sett hvite og svarte kakaduer
Til slutt var vi ved et juv med en foss (Little Annan Falls), og fikk anvist hvordan hele juvet fylles med vann i regntiden. Og vi var innom den lokale baren på Lions Den Hotel og hilste på noen av de originale fra lokalbefolkningen.
Fredag 14. oktober
En sen og rolig frokost i det fri, og formiddagen til egen disposisjon. Vi lot oss friste til en spasertur i regnskogen langs merket løype som skulle ta oss opp til en foss med en kulp der vi kunne bade. Løypa var merket med rosa bånd, men det ble en veldig strabasiøs tur i veldig ulendt terreng langs en bekk. Vi klatret og pustet og peset og svettet i 25 min oppover før vi sa nok er nok. Turen skulle tatt 30 minutter hver vei men den siste delen så mer ut som fjellklatring enn spasertur. Så vi snudde uten å angre og klatret ned igjen til lodgen der vi heller nøt resten av formiddagen ved bassenget.
Etter utsjekk kl 13 dro vi på ny tur. Første stopp Black Mountain som er et merkelig fjell av store sorte lavasteiner. Det er antakelig dyttet opp av jorda og sprukket i prosessen. Helt uvanlig syn. Så kjørte vår guide Debbie oss videre der vi så Cook Mountain i det fjerne. Ved Annan river så vi utover en mektig flod selv nå i tørketiden. Så kom vi til Cooktown der sjøfareren James Cook kom i 1770 etter å ha fått ødelagt skipet på revene utenfor og måtte inn i havnen med Endurance og få den reparert. Det var det første treff av hvite i Australia når man ser bort fra nederlendere som var innom der før. Cooktown har ikke navn etter James Cook men har fått navnet etter alle kinesiske kokkeplasser som var der i gullgravertiden. Cooktown er en søvnig by med 17. 000 innbyggere i dag. De har en unik golfbane der man ikke leter etter ballen om man slår den vekk utenfor gresset, for der er det krokodiller. På utkikkspunktet Grassy Hill så vi utover sjøen og innover land der det var en stor skogbrann. Jeg har lært et nytt utrykk: indeginious people. Det er utrykk for den lokale urbefolkningen, stort sett aboriginaler. Vi hadde en time alene på det lokale museet og det var meget å se på og lære om både Cook og den store kinesiske befolkningen som var her under gulltiden, og om nonner som i sine varme klær holdt losji for foreldreløse barn og enslige kvinner. Mot slutten av dagen hadde vi kafferast i botanisk hage og vandret litt over en kjempestrand der en gjeng japanske ungdommer trosset advarselen om krokodiller i vannet; de badet og koste seg og ville bli fotografert. De var fra Swiss Farm, et opplegg som tar inn ungdommer fra ulike land og lar dem jobbe på gårdsbruk noe tid. Populært.
Til slutt sa vi farvel til Debbie på Cooktown Airport, en flystripe med et lite skur som avgangshall, og tok et 12 seters Cessna til Cairns mens mørket falt på. Flott flytur i 7000 fots høyde.
Lørdag 15. oktober
En rolig frokost og så pakking av våre struttende kofferter. Så gikk vi de 150-200 m til skipsterminalen og var klare for cruise med Coral Princess II. Det er en liten to-skrogs cruisebåt med plass til maks 40 passasjerer og et mannskap på 12. Vi er ca. 30 passasjerer og det er stort sett eldre mennesker.
Ut på havet bar det og vi fikk først en sikkerhetsdemo, en presentasjon av hele mannskapet, og en innføring i hva som skal skje. Etterpå var det deilig buffet lunsj. Ved 1430 tiden ankret vi opp ved korallrevet Great Barrier Reef som kommer brått opp fra dypet og ligger og vaker på ca 1-2 meters dybde. Det ble satt ut en båt med glassbunn som tok ca 20 mennesker, og vi dro inn over korallrevene og så fisk og koraller av ymse slag. Det er en marinbiolog ombord som viser og forklarer. Så var det tid for snorkling og dykking for de som ville det. Jeg snorklet og koste seg i det varme vannet. Med snorkelmaske ser man tydelig fisker og alle de ulike slagene koraller, glatt og knudrete, blå og grønne og beige og hvite, flate og grenete, og ikke minst myke og harde. Fargerik fisk av alle størrelser og fasonger svømmer inn og ut, og jeg så også et stort kamskjell på størrelse med en fotball. Vakkert og flott og tilgjengelig. Etter snorklingen ble det kaffe og småprat. Vi er blitt kjent med to eldre par fra Australia allerede.
Søndag 16. oktober
Etter å ha ankret opp om kvelden sovnet vi i vår båt som rullet litt i bølgene, men det stilnet og vi sov til motorene startet kl 6. Da var det opp til frokost kl 7.
Kl 8 var vi ankret ved nytt rev og hadde ny tur i båten med glassbunn, og mer snorkling, denne gang med kamera i dertil egnet tett pose. Masse bilder, noen bra. Så hentet marinbiologen opp diverse koraller og sjøpølser og andre rariteter som vi fikk se og føle før de ble trygt plassert tilbake i sjøen. I tillegg fikk vi en leksjon om Great Barrier Reef med flotte bilder etter lunsj, så nå har vi lært mye.
Senere kom vi til Dunk Island, og der var vi i land en time der vi gikk gjennom regnskog og langs stranda der det er et stort feriekompleks. Etter orkanen for et halv år siden er regnskogen herjet med knekte trær og nærmest halvert, og husene på feriekomplekset står tomme med avrevne tak og knuste vegger. Svømmebassenget er fylt med sand, alt er forlatt og øde, og forsikringsselskapet nekter å betale ut noe, så nå avventer man den finansielle situasjonen før de har penger til å gjenoppbygge stedet. Regnskogen kommer seg fort igjen, naturen her er vant til å bli revet ned og komme tilbake.
Og varmt er det: Vi svetter med en gang vi er ute, og det er vi hele tiden.
Mandag 17. oktober
I dag var det introduksjon av mangroveskog i Palma Creek og Hinchinbrook Channel før frokost. Vi var samlet foran broen og marinbiologen Denis fortalte og forklarte. Så en dugelig frokost og avslapning på dekk. Det var tilbud på artefakter fra båten og vi kjøpte noen kart over området.
Så passerte vi Lucinda Jetty, en utrolig lang kai med rullebånd for utskipning av råsukker. Den er 5,7 km lang. Videre seilte vi over til Pelorus Island der vi gjorde strandhogg for grill-lunsj tilberedt av mannskapet. En tur i skogen og langs stranda med marinbiologen med ny kunnskap om planter og dyr, blant annet er det mange geiter på øya. Sjøfarere satte iland geiter på øyene så det skulle være mat der i tilfelle skibbrudd! Geiter klarer seg uten vann for de får nok fuktighet fra blader de spiser.
Etter lunsj med blant annet grillet kenguru (godt!) var det på med snorklingsutstyret og ut i vannet for å se på koraller og fisk igjen. Dette er siste anledning. Vi kunne også slappe av på stranda eller i spa på båten.
Til slutt fikk vi en ganske urolig overfart forbi Palm Islands til der vi skal ankre opp for natten. Heldigvis ble det rolig til avskjedsmiddagen.
Det var quiz etterpå, der vi fikk testet hvor mye vi husket fra turen. Vårt bord vant, og premien var fine kulepenner.
Tirsdag 18. oktober
I natt våknet vi ved 3 tiden ved at båten rullet voldsomt. Været hadde tatt seg opp og til frokost fikk vi høre at vi hadde ikke holdt ankerfestet. Vi har sklidd med ankeret i korallsanden men det hadde ikke vært nødvendig å starte opp og legge anker på nytt. Men kl 05:45 startet de motorene og vi lettet anker og dro innover mot Townsville. Det bølget og husket veldig så vi lurte på om vi orket å stå opp og ha frokost. Men Paul stod opp først og greide å få seg en dusj mens han holdt seg fast, og senere dro vi ned i spisesalen. Akkurat da ble det roligere for vi passerte Magnetic Island. Så vi fikk i oss frokosten uten problemer bare for å oppdage at vi igjen ble kastet rundt i lugaren på siste strekket inn. Til slutt fikk vi pakket koffertene og vi kom oss inn til land uten å bli sjøsyke, men det var på grensen. Hele mannskapet kom og sa adjø på landgangen før vi ble busset inn til Townsville.
I Townsville fikk vi plassert koffertene på terminalen og så dro vi på det flotte akvariet de har her i byen. Der var det selvsagt mye om korallrevene og fisker og skalldyr i den forbindelse, og de hadde en kjempetank med mange ulike fisketyper i og koraller, så det var mye fint å se på. I tillegg fikk vi være med inn på skilpaddehospitalet. Der hadde de 8 skilpadder, meget store, som skulle bli friske og fores opp og slippes ut. Det er en av to grunner til at de får inn syke skilpadder. Noen har spist plast, og da får de forstoppelse og blir såkalte «floaters». Når de får forstoppelse blir det de spiser bare til gass ved gjæring, og da flyter de opp til overflaten og greier ikke dykke etter mat. Og de blir også solbrente i vannflaten. Så der må man få i gang fordøyelsen igjen, og fete dem opp. De andre er der fordi de er utsultet. De siste syklonene som har herjet i området har ødelagt alt skilpadde-gresset som de stort sett lever av, så noen skilpadder er bare inne for å få mat i 5-6 måneder før de slippes ut igjen. Skilpaddene klekkes på strendene og drar da ut for 20 år, man vet ikke hvor, for så å komme tilbake til den stranden der de ble født og legge egg. Deretter legger de egg hvert 2 eller 3 år.
Etter å ha ruslet i gatene noen timer var det tid til å hente koffertene og dra på toget. Og hvilket tog! Her er det to og to i lugarene, som blir soveplasser om natta. Dusj og toaletter er det i enden av hver vogn. Alle måltider er inkludert, bare drinker og vin må betales separat. Konduktøren Allister er over seg av hjelpsomhet og høflighet. Dette er noe annet enn NSB! Det var til og med egen lounge vogn m bøtteseter og bar og levende musikk, og tre-retters middag i spisevognen. Toppers!
Onsdag 19. oktober
En natt på toget var litt uvant. Det var litt skumping og stopp og start som gjorde at nattesøvnen ble noe uregelmessig, men vi sov da en god del. Om morgenen prøvde jeg dusjen i vogna vår, og det var ikke noe dårlig opplegg. Og senere var det god frokost med frukt og egg og bacon og juice og kaffe og te i spisevogna, med hvite duker og personlig service.
Så sløvet vi i lugaren vår mens toget jobbet seg sørover, og ca. en time forsinket ankom vi Maryborough West. Der gikk vi av toget og tok oppsatt buss til Hervey Bay. Selv med forsinkelsen hadde vi god tid til en grei lunsj på en kafe rett på bryggekanten mens store katamaraner fraktet folk til og fra, sannsynligvis skulle de ut og se på de store hvalene som er i vannet utenfor kysten her på denne tiden.
Så var det shuttlebuss for hotellet til et fergeleie og en 45 minutters fergetur over til Kingfisher Resort på Fraser Island. Dette er en meget stor øy bare av sand og tett vegetasjon, og det er mange dingoer her. Dingo er et dyr som ser ut som en stor hund. De er ville her, og litt av en plage, men de er fredet på denne øya.
Vel installert på dette feriestedet har vi gått tur og sett på en fantastisk solnedgang.
Middagen i kveld var en kulinarisk nytelse. Vi spiste Barramunda, en hvit fisk som smaker mest som torsk. Den var innbakt i papir-bark, med makademia nøtter i bunn og med salsa over. Potetstappen var krydret med en skarp tysk pølse som gjorde en god baconsmak på potetstappen, og salaten hadde en deilig lime og balsamico dressing. Helt nydelig! Og med pannacotta og is /sorbet med lokale ville bær smaker ble dette det beste måltidet vi har hatt på lenge.
Vi så forresten på nyhetene i dag at Cairns til Cooktown området har hatt massivt regnvær siden fredag, med store oversvømmelser. Vi var jo der og det var knusktørt, og så har det bøtta ned rett etter at vi dro derfra. Flaks for oss at vi ikke fikk regnet.
Torsdag 20. oktober
Endelig fikk vi oss en skikkelig natts søvn uten stampesjø eller jernbaneristing. Etter en rask frokost var vi klare for dagens utflukt. Vi visste ikke hva vi gikk til da vi sammen med en mor og datter fra Toronto i Canada satte oss i en Toyota 4×4 van med sjåfør/guide og dro fra hotellet. Veien ble øyeblikkelig til den verste humpete, sporete skogsbil-traseen i løs sand gjennom regnskog og annen vegetasjon. Det humpet og skled og ristet men fremover gikk det, om enn sakte. Tvers over øya var det ca. 20 km og det tok 45 minutter, men så kom vi til stranda på østsiden. Det gikk det unna 60km nordover på flott og bred sandstrand, men med vekslende løs og hard sand, og med havet som en frådende vannmasse utenfor. Det er kanskje alle gutters drøm å kjøre slik, men etter 8,5 timer kjøring over 190 km var det nok for en dag. Turen het Champagne Pool Tour så vi håpet på edle drikkevarer, men det viste seg å være noen basseng der havet slo inn slik at sjøvannet i bassengene hadde mye luft i seg. Flott å se på, ikke noe å drikke.
Vi var også på utsiktspunktet Indian Point oppkalt etter kaptein Cook som så innfødte på pynten der da han seilte forbi, og innfødte var jo indianere i hans øyne. Vi speidet etter hval og skilpadder i sjøen men den gikk for grovt i dag. Derimot så vi små skilpadder i Ann Lake der vi spiste lunsj i det fri. Det er en av flere innsjøer ca 150 m over havet langt inni bushen. Vi så en ensom dingo på stranden som luntet avgårde helt uredd for oss i bilen. Den hadde GPS halsbånd, for det foregår et forskningsprosjekt om deres vandring.
Langs stranda var det mange som fisket, og flere biler hadde lange fiskestenger montert på bilen over panseret.
Vi har også kjørt gjennom skog som nylig har hatt brann, og sett de første tegn til regenerering av grønne vekster etter en brann. Her er det jo mange arter som lett overlever en brann, og flere arter som er avhengig av brann for å slippe nye frø.
Til slutt var vi på en av de femten sanddynene, denne het Kirra. Disse sanddynene starter som oftest ved stranden og forflytter seg innover landet med en hastighet av 3 meter i året. Vegetasjonen kryper etter. Kirra er 1,6 km lang. Vi gikk et stykke innpå og der kom det opp vann ett sted og forsvant i sanden ca. 20 meter lenger borte. Dette fordi det er en slags sten på denne sand-øya, sten som er laget av vegetasjon som er råtnet og blandet med sand. De kaller det kaffe-sten, for når man tar en sten i neven og knuser den blir det som tynn kaffegrut. Og knuses gjør den med et lett trykk.
Det var mange 4×4 biler og noen busser ute. Man kan leie slik bil eller bli med i en gruppe der man kjører i kolonne. Uten skikkelig 4×4 kan man ikke ta seg frem på denne sand-øya.
Været i dag var vindfullt og litt grått og noen regndrypp, og bare 21 grader.
Fredag 21. oktober
I dag har vi fartet rundt på Fraser Island med en stor 4×4 buss på tilsvarende trange og humpete veier og sandstrender som i går. På veien oppdaget sjåføren en liten pytonslange, så vi og tre etterfølgende busser stoppet og alle mann ut for å fotografere. Disse pytonslangene kan bli 3 meter lange, men er ikke giftige.
Veien gikk tvers over øya til et utkikkspunkt over en stor sanddyne, og der fikk vi se bittesmå «jumping spiders», altså edderkopper som kan hoppe store distanser. Vi fikk også forklart de rare sikksakk mønstrene i barken på enkelte trær. De er laget av larver som pløyer opp en sikksakk-rute i et vertikal rørområde i barken som fører næring til treet. Larven går opp frem og tilbake over denne næringsåren og legger igjen noe fordøyelsesvæske på veien. Treet får lokalt sjokk og sper på med sukkerholdig næring for å reparere, og da kan larven dra tilbake samme ruta og få delvis fordøyd næring. Naturen er underfundig.
Etterpå kom vi oss ned på stranda og dro nordover. Første stopp var ved en liten kulp av en elv som kom ned på stranda. Der var det et par biler som kjørte seg fast i sanda og bussen måtte dra en løs. Vi fikk også sett de små blå manetene som skylles opp på stranda. De har en liten luftboble på ryggen og flyter på vannflaten.
Så dro vi mot sandklippen the Pinnacle. Her viser sanden ulike farger som geologene har litt vanskelig med å forklare, men de tror det skyldes støv fra indre ørken som har tatt med jernholdig leire som er i sanden nå som jern-oksyd.
Vi fikk tilbud om flytur med småfly som landet på stranda, men bare to personer takket ja. Det kostet tross alt 70 AUD per person for 15 minutter i lufta.
Lenger sør på stranda stoppet vi ved vraket av Mahino som drev på land her i 1935 da det var på slep til Japan for å bli hogd opp. Det var opprinnelig et passasjerskip men tjenestegjorde også som hospitalskip under 1. Verdenskrig. Nå tar naturen skipet sakte tilbake.
Neste stopp var på Central Station som har vært en jernbanestasjon for å skipe ut tømmer. Jernbanen er borte men sporet brukes som vei. Der fikk vi en gåtur i regnskogen langs en liten bekk i ellers idylliske omgivelser. Der så vi også en Kookaburra fugl. Vakker skapning som spiser larver og slanger.
Siste stopp var ved innsjøen McKenzie Lake der noen i selskapet badet i det glassklare vannet. Der hadde vi også kaffe og kaker i en dingo sikker innhegning. Og godt var det, for ei dame i følget vårt traff på to dingoer nær stranden og en badegjest mangler et håndkle etter at en dingo stakk av med det mens turisten badet.
I morgen reiser vi fra denne unike øya av sand og forflytter oss til Brisbane. Dette har vært en meget spesiell opplevelse, men vi kommer nok ikke tilbake hit. Det er ikke stort annet å gjøre her enn å dra rundt på skumpete veier og se skog og natur. Men vi ville ikke unnvært denne opplevelsen.
Lørdag 22. oktober
Tidlig opp for finpakking og utsetting av ferdigpakket koffert utenfor døra før vi gikk til frokost.
Det ble mest en transportetappe i dag. Ferga fra Fraser Island gikk kl 07:50, så tok vi en matebuss inn til Hervey Bay, og så rett på en liten buss kl 09:30 som skulle ta oss til Brisbane. Toalettet på Hervey Bay var stengt, så vi satt på skumpebussen og holdt oss i to timer til vi endelig stoppet for en liten pause. Sjelden har det vært så godt å komme på toalettet.
Søndag 23. oktober
Morgenen opprant og vi gjorde oss klare for sightseeing «Best of Brisbane». I en liten buss med 16 personer og en blid og kunnskapsrik bussjåfør dro vi gjennom byen på kryss og tvers og så på ulike eldre og nyere bygninger. Brisbane er den tredje største byen i Australia, og den største i Queensland, og hovedstad for denne staten. Byen har 2 millioner innbyggere, mens Queensland har 4-5 millioner innbyggere. Byen var fangekoloni i perioden 1824 til 1842.
Mange ganger fikk vi forklart om elven som deler byen i to og store flommer. I januar var flomvannet 4,5 m over normalen, mens flommen i 1974 hadde flomvannet 7 meter over normalen. Den største kjente flommen var i 1893 og da gikk vannet 18 meter over normalen.
Vi stoppet på utkikkspunktet Kenguru Point og så utover denne vakre byen. Det er veldig mange skoler og sykehus av ulike slag i denne byen. Videre kjørte vi over Story Bridge og så mer av byen. Blant annet kjørte vi gjennom et område med vakre eldre hus som opprinnelig var bygd på stylter for å holde husene kjølige. Senere har mange heist opp huset litt mer og gjort om tomrommet under huset til en første-etasje. De aller fleste av diss vakre gamle eiendommene har tennisbane! Så var vi en vakker hage der ca. 15-20 mennesker hadde kledd seg ut i gammeldagse klær og hadde piknik i det fri. Flott å så på men det var sikkert varmt å gå i slike klær. Det var noen spesielle trær her: Bottle tree, så ut som en flaske eller krukke i fasongen, African Sausage tree, hadde enorme pølselignende frøkapsler. Noen fugler som butcherbird ble også avfotografert på stedet.
Så gikk vi over på en turistbåt som går på elven. Det ble en koselig tur i finværet det vi fikk vite enda mer om flomskadene, men også se flotte rikmannsboliger og vakre eldre bygninger lang elven. Noen båter så vi også, de fleste heises ut av vannet når de ikke er i bruk, som i USA.
Når vi gikk av båten kom vi i et område med store badebasseng der barn og voksne koste seg. Rundt var det mange restauranter og vi tok oss lunsj der. Det var også et stort pariserhjul der men vi tok ikke bryet med å ta det.
Neste stopp var pølsa i rosinen. Lone Pine first and largest Koala Sanctuary. Her var det over 130 koalaer, samt en mengde fugler og dyr som kenguruer, wombats, tasmansk djeveler, dingoer, emu, platypus (nebbdyr som er pattedyr men legger egg), og en rekke firfisler / øgler. Vi så på orientering om koalaer og vi matet kenguruene, som var veldig tamme. Noen hadde tydeligvis baby i pungen for det stakk bein ut derfra.
Til slutt, slitne etter en flott dag, dro vi opp på et utkikkspunkt over byen der vi hadde flott utsikt over hele området med byen. Bussen satt oss av ved hotellet og vi var veldig fornøyde over å ha fått en fin innføring i denne flotte og pene byen.
24 til 27 oktober:
Besøk hos slektninger i Sydney. Varmt vær, 35 grader og sol. Men etter regnvær «bare» 20 grader.
Biltur mot Blue Mountains. Men etterhvert som vi steg mot 1000 meters høyde ble det tåke og regnvær, og kaldt var det fra før av. Så tåkete ble det av vi kjørte forbi der vi skulle, men så tok vi en rast på et gammelt hotell fra 1878. Imperial hotell hadde en utsøkt atmosfære inkludert en peis som ble fyrt med kull! Men vi fant tilbake til Katoomba og raidet turistbutikken der mens hutrende japser satte seg i gondolvogna for å løftes ut i tåkehavet og ingenting se.
Fredag 28. oktober
Tidlig opp (kl 6) for å dusje og pakke koffert, og så avgårde til flyplassen. Det har vært et godt besøk hos slekninger noen dager, men nå er det videre på tur.
Frokost på flyplassen i Sydney og avgårde til Launceston på Tasmania. Der ble vi hentet i drosje og kjørt til hotellet. Umiddelbart dro vi ut i byen for å få oss lunsj og titte i butikker. Fikk til og med kjøpt meg hatt av kenguruskinn. Og til en akseptabel pris.
Lørdag 29. oktober
Stille formiddag for oss selv, og vi gikk en tur i Launceston som har ca. 160.000 innbyggere og er Australias tredje eldste by etter Sydney og Hobart. Byen er fra 1804 og har stort sett beholdt mye av den eldre bebyggelsen. Vi gikk en tur i City Park der de blant annet hadde en egen innhegning med japanske snø-apekatter.
Etter lunsj var det oppmøte med turistgruppen som vi skal dele buss med de neste dagene. Det er en stor gruppe, 33 mennesker, og vi ble i dag tatt med til Beauty Point der vi var i et spesialakvaruim / oppdrettsanlegg for sjøhester. Der fikk vi innblikk i disse rare skapningene i havet og hvordan man gjør oppdrett av disse. En underlig verden, meget fasinerende, inkludert de eksemplarene de har av sjø-drager, som vi ikke fikk fotografere i det hele tatt.
Etterpå var vi på Beaconsfield gruve som er en gullgruve fra 1877. Den gamle gruven ble stoppet i 1914 da annen verdenskrig brøt ut og de unge dro i krig og skipene ble benyttet i krigen. Driften ble gjenopptatt i 1999 men så hadde de et ras i 2006 der det var et verdenskjent redningsarbeid for å redde to innsperrede arbeidere. Nå er gruven i drift igjen og de utvinner ca. 10g gull pr tonn masse som tas ut. Vi fikk se mye av det gamle inkludert de enorme pumpene som pumpet vann ut av gruvene, og en del om redningsarbeidet fra 2006.
Søndag 30. oktober
I dag var det opp tidlig og få kofferten utenfor rommet ferdig pakket kl 7, og så var det ned til frokost. Kl 8 var alle på bussen og vi dro fra Launceston. Vi kjørte gjennom frodig, grønt og vakkert landskap hele dagen, og det var masse kuer og senere (lenger sør) sauer på jordene. Sauene er mest av Merino typen som har flott ull.
Vi kjørte i områder som dyrker opiumsvalmuer. Her produseres 60% av lovlig opium til legemiddelindustrien. Opiumen fremstilles på en annen måte enn vi hører om ellers. De høster og tørker valmuene og så fremstilles opiumen på spesielle foredlingsanlegg fra de tørkede plantene.
Vi hadde kafferast (morning tea) var på en nedlagt jernbanestasjon der alle skinner og annet fra jernbanen var fjernet. Dette var et minnested for falne i første verdenskrig. Først hadde de plantet trær til minne om de falne, men etterhvert ble trærne så store at de nesten utgjorde en fare pga størrelse og alder. Så de bestemte seg for å kutte ned trærne, men da var en ildsjel som var flink med motorsager som hadde en ide. De kuttet ned trærne til en viss høyde ifølge hans anvisning, og så laget han minnesmerke for de falne ved å lage skulpturer på trestammene ved hjelp av motorsag. Så nå er det en enestående park som holdes ved like ved frivillige midler.
Det har vært gruvedrift i området. Her var det tinn de fikk ut av fjellet, og veien vi kjørte kalles «Tinn Dragon Trail». De var i sin tid over 1000 kinesere i gruvemiljøet.
Noe annet som dyrkes her er humle for bryggeri-industrien.
Vi kjørte gjennom Derby og fortsatte til Weldborough Pass der vi hadde en kort regnskogs-spasertur. Så passerte vi St Helens ved kysten og Scamanger sommer et av flere steder her som tiltrekker seg pensjonister og turister.
Lunsj hadde vi på Natureworld der det var dyrehage med mange Tasmanske Devils, wallabier, wombats, koalaer, slanger, og mange ulike typer fugler, mange veldig fargerike inklusiv et par påfugler.
Siste stopp var ved Freycinet Nature Park der vi fikk en kald spasertur gjennom skog og på stranda med en guide som fortalte om skogen og naturen. Blant annet fant vi frøposer for skjell fra sjøen, slike som eremittkreps bruker til hus.
Til slutt passerte vi mer og mer sauer samt vingårder med vinranker, olivenlunder og plantefelt som er satt opp med valnøtt-trær. Og overalt er dette vakre bølgende landskapet med noen fjell, grønt og vakker med trær og planter overalt, og masse merino sauer.
Mandag 31. oktober
Ut på tur, aldri sur. Igjen var det opp til frokost kl 7 med koffertene ferdigpakket utenfor døra, og avgårde kl 8. Vi kjørte innover i landet og i dag hadde vi orkesterplass forrest i bussen. Systemet med setearrangementet her et at man setter seg på en eller annen plass første dag. Alle setene er nummerert, men etter et sinnrikt rotasjons-system. Første dagen satt vi på fjerde rad på høyre side, det var nummer 12. Så neste dag satt vi på 13 som var bakerst på venstre side. I dag var det 14 og det var forrest på venstre side. I morgen er det 15 og det er midt på høyre side. På den måten roteres man over ulike seter og det blir ingen krangling eller reservering av seter. Så i dag kunne jeg fotografere litt gjennom frontruta, og det var bra, for det var et vakkert landskap i dag. Bølgende åser og grønne jorder, masse sauer, flotte eplehager og trær med stenfrukt, og vingårder.
Første stopp var ved en bro som ble bygget av engelske fanger som var deportert her. I Campell var denne broen fortsatt i bruk, og det har aldri vært behov for vedlikehold for den er så solid. Men man har her tatt opp historien om fangene fra England ved å lage en rad med murstein i fortauet der hver sten har inskripsjon med fangens navn, alder, forbrytelse og straff, samt hvilken båt vedkommende kom med. Disse stenene er da en lang stripe i fortauet over mange kvartaler. Det var ofte unge menn/kvinner eller barn ned i 12 års alderen, og forbrytelsene var tyveri av en sau, ett egg(!), lommetyveri, landeveis-røveri, forfalskninger osv. Straffene var alt fra 7 år til 15 år og livstid, men i realiteten var det livstid for de kunne jo ikke returnere til England. I tillegg ble oftest kvinnene voldtatt av fangevokterne. I realiteten var dette en form for slaveri, for fangene ble brukt i all slags arbeid, også på gårder der de kunne oppbevare fanger sikkert.
Ved broa var det treskulpturer av samme type som vi så i går med motiver fra fangetiden og fra dyrelivet her i Tasmania.
Morning tea ble tatt i den lille historiske byen Ross der jeg endelig fikk kjøpt min obligatoriske caps. Vi passerte også Outland med en historisk vind-drevet mølle og Colebrook som tidligere het Jerusalem. Det sies at folk her bare hadde en bok, bibelen, og at det derfor var mange navn tatt fra denne boka.
I Richmond var det nok en gammel stenbro fra 1823 som visstnok er den eldste brua som ennå er i vanlig bruk. I Richmond hadde vi også en enkel lunsj og tid til å vandre på egenhånd. Her fikk vi kjøpt tallerken til å henge på veggsamlingen vår.
På vei til Port Arthur var det flere fotostopp med flott utsikt. Vi så blant annet den tynne landtarmen Eagles Hawk som var den fangene måtte forsere om de skulle flykte. Her var det satt ut farlige hunder i bånd som både varslet og avskrekket, og i havet var det haier i, så det var få men noen som faktisk greide å flykte fra denne berømte fangeleiren som ble betegnet som helvete på jorden. Dette var en meget stor fangeleir, visstnok ca 2500 fanger. Vi så også Tessellated Pavement som var en merkelig fjell-hylle med riflete overflate laget over mange år med kombinasjon av saltkrystaller og erosjon. Det så ut som en riflet svinesvor i megastørrelse. Siste fotostopp var ved Devils Kitchen som er en stor gryte med frådende sjøvann etter lang tids erosjon. Og der fikk vi også glimt av en vill liten kenguru som kalles Pattymelon eller også Rufus Walleby. Det var en liten artig skapning egentlig importert fra New Zealand.
Tirsdag 1. november
Først om morgenen dro vi til et utkikkspunkt der det var en tunell med jettegryte nede ved vannet. Om man stod ett bestemt sted så profilen gjennom tunellen ut som Tasmania kartet. I alle fall nesten.
Så gikk turen til Port Arthur som var den store fangeleiren. Bare 30 % gjenstår av det opprinnelige anlegget, men vi fikk allikevel et meget godt inntrykk av dette isolerte samfunnet med fengsler, soldat-garnison, hospital, asyl for de gale og et eget område der de sivile bodde. I tillegg var det båtverft og ulike andre håndverk som ble utført (og som noen fanger fikk opplæring i). De gode fangene fikk utdannelse i ett eller annet håndverk, de vrange ble straffet veldig hardt, og noen (mange) døde. Dette var en leir for de fangene som hadde begått straffbare handlinger mens de sonet i andre leirer, så ingen ble sendt direkte hit fra England. De hadde en egen øy for barnefangene. I England kunne man bli dømt for straffbare forhold fra man var 7 år, man kunne bli dømt til døden fra man var 8, og man kunne bli deportert fra man var 9 år. På barneøya var det typisk barn i alderen 12-14 år, men de hadde også noen ned i 9 år.
Ved siden av barneøya var en liten øy som fungerte som kirkegård. Også her var det skille mellom fanger på den ene siden og sivile eller soldater på den andre siden. Soldater og sivile ble begravet på den høyeste delen av øya, og de fikk gravstøtte, mens fanger ble begravet på den lavere delen og fikk ikke noen markering av graven før i 1854 da lovene ble endret.
Port Arthur ble etabler i 1830 som tømmerleir, men så som avstraffelses-fangeleir i 1833. Det var ingen veier dit, all trafikk til og fra var med båt. Avstraffelser var piskeslag med den nihalede katt, og pisking ble foretatt søndags morgen før kirketid. Men så utviklet man en hardere avstraffelse med isolat i eneceller som var stummende mørke. Der var man i 23 timer pr døgn, men en time fikk man komme ut i luftegård. 30 dagers straff var vanligst i disse isolatcellene, men noen satt langt mer enn det. Flere ble sinnsyke av dette og da var asylet ved siden av neste stoppested.
Hospitalet kunne ta 70 fanger, men ettersom legevitenskapen ikke var kommet særlig langt var sykehuset stort sett et sted å dø. I 1840 var det 2000 fanger på Port Arthur, men i 1877 ble det hele avviklet. Da ville myndighetene glemme og fortrenge alt om denne fangeleiren, men det ble fort en turistattraksjon. Stedet har forfalt mye og hatt branner, men er nå et «heritage» senter og er under restaurering. Dette var et meget interessant sted med en spesiell historie, og jeg måtte kjøpe en bok om emnet i den flotte suvenir-butikken på stedet, sammen med hettegenser og noen andre turist-saker.
Fangeleiren har en annen trist historie. I april 2006 tok en person plutselig frem en pistol og drepte 35 personer i et umotivert angrep. Personen sitter inne med livstidsdom og vil ikke slippe ut igjen, og har ingen muligheter for å få saken eller dommen tatt opp igjen.
Etter mer enn halve dagen her i fangeleiren brøt vi opp og dro mot Hobart. Vi fikk en times gangtur gjennom en usedvanlig vakker og flott botanisk hage. Vanligvis synes jeg botaniske hager er kjedelige, men denne var flott.
Til slutt var det en kjøretur gjennom ulike deler av Hobart som har ca. 210.000 innbyggere. Tasmania har ca. 500.000 innbyggere totalt. Mye av byen er bebyggelse oppover liene rundt bykjernen, så veldig mange har utsikt. Vi fikk beskue byen fra utkikkspunktet Mount Nelson. Der var også restene av det gamle semafor-signalanlegget som ble benyttet. Når en fange hadde rømt fra Port Arthur, kunne man vite det i Hobart 15 minutter senere ved at beskjeder ble sendt over en kjede av flere semfaoranlegg.
Til slutt var det avskjedsmiddag på hotellet. I morgen er vi spredd for alle vinder, da det er dag til egen disposisjon. Noen skal på organiserte turer, men vi skal som flere andre bare gå i byen og kose oss. For i overimorgen er det hjemreise.
Onsdag 2. november
Dette ble en dag for oss selv her i Hobart. Derfor ble det sen frokost, men der møtte vi flere fra turen som også tok det rolig. Etterhvert var vi klare for spasertur i byen. Etter en gjennomgang av byens butikker langs de sentrale gatene trakk vi ned mot havnestrøket der det var fiskebåter og turistbåter og fritidsbåter, og mange restauranter. Etterhvert hadde vi en kaffe på en fortausrestaurant før vi endte opp på en antikk ferge som tok oss en turist-tur på havnen i en time inkludert lunsj som besto av frityrstekt fisk og hvitvin. Servicen var elendig, men maten og turen var bra.
Etter nok en runde i byens shoppingstrøk dro vi tilbake til hotellet som er et ærverdig gammelt hotell fra 1834. At det virkelig er gammelt merkes ved at alle gulv knirker, og dører og rom er spesielle. Men det er sentralt og koselig, og baren fungerer bra. Vi orket ikke middag og tok bare litt vin og et lett måltid i baren.
Vi har reflektert litt over turen vi bar hatt. Det har vært en meget flott tur, men masse ulike og unike opplevelser. De fleste har vært av en slik natur at vi ikke hadde noen god oppfatning eller forventning før vi startet, men vi er blitt enormt positivt overrasket og begeistret. Dette landet har en natur med skog, blomster og planter, fugler, dyr og landskap som er så unik og flott og annerledes at man blir begeistret og fanget og engasjert. Så når vi nå pakker kofferten for hjemturen blir det med et salig smil om munnen over alt vi har opplevd, og et bittelite ønske om at vi hadde fortsatt å reise i dette fine landet. Men denne turen er ugjenkallelig slutt, i morgen setter vi oss på flyet for å reise hjem.
